Hvem er jeg? Det er et spørsmål jeg aldri har fått et helt svar på, men jeg kan dele reisen som former meg. Jeg vokste opp i hjertet av sørvestlige Virginia – et fjellandskap, hvor kjeledresser og slitte lastebiler maler et nøyaktig bilde. Barndommen og tidlige tenårene mine tilbrakte jeg utendørs, vandrende i skogen, noe som utløste en livslang kjærlighet til naturen. Det er noe med skogen som føles som hjemme.
Som 17-åring meldte jeg meg inn i hæren for å finansiere studiene, uten å tro at jeg skulle forelske meg i livet. Grunnleggende opplæring startet rett etter videregående, og hæren ble en perfekt match. Den lot meg reise og jobbe utendørs, fra Tysklands historiske byer til Iraks sanddyner, Georgias ruvende furutrær og villmarken i det sentrale Alaska. Livet skjer, planer endres, og du ender opp på en ny vei. Jeg ble tvunget til tidlig pensjonering på grunn av medisinske problemer.
Etter pensjonering flyttet min kone, to barn og jeg tilbake til Tyskland. Jeg slet med å finne min plass. Timer tilbrakt med å vandre i skogen med hunden min ble min tilflukt, og det var da fotografering slo rot. Først ville jeg bare dele skjønnheten jeg så med min kone mens hun var på jobb. Jeg hadde alltid tatt bilder, men jeg vurderte aldri å bli fotograf. Med tiden fant jeg glede i å dele bildene mine og historiene bak dem. Hvis du spør min kone hvorfor jeg elsker fotografering, ville hun le og si at det er fordi jeg foretrekker naturen fremfor mennesker. Hun tar ikke feil.
Naturen er der jeg føler meg jordet. Dyr og friluftsliv føles mer naturlig for meg enn et rom fullt av mennesker. Etter å ha tuklet i noen år bestemte jeg meg for å forbedre fotokunnskapene mine. Jeg startet med noen kurs ved New York Institute of Photography. På det tidspunktet var fotografering bare en dyr hobby. Barna mine hadde også en dyr hobby – hester – og livet kom i veien igjen. Vår største hest skadet beinet, noe som utløste problemer med en genetisk tilstand. For å gi ham det han trengte, begynte jeg å selge kamerautstyret mitt. Jeg følte meg knust over å gi slipp på utstyret mitt, men jeg visste at det var det riktige å gjøre. Jeg kom ikke til å la et dyr lide uten grunn.
Tiden gikk, og jeg begynte sakte men sikkert å ta bilder igjen, noe som førte til at jeg fikk et bedre kamera. Dette var tredje gang jeg begynte å fotografere igjen. Rundt den tiden fikk jeg en e-post om at noen av studiepoengene mine nærmet seg 10-årsmerket og ikke lenger ville telle mot graden min. Jeg hadde litt over 110 studiepoeng for en Bachelor of Arts (BA) i psykologi. Jeg ville ikke miste dem, så jeg fant en grad i – hva annet – fotografi. Jeg måtte ta noen ekstra kurs, men jeg brydde meg ikke; hvert av dem handlet om fotografering eller å drive en bedrift. De to årene med kurs var faktisk veldig morsomme. De presset meg til å prøve nye ting innen fotografering, som portrett-, gate- og studiobelysning. Opplevelsen gjorde at jeg likte fotografering enda mer. Nå har jeg en Bachelor of Arts i digital fotografering.
Høsten 2024 bestemte jeg meg for å starte en fotobedrift. Jeg hadde blitt spurt om og om igjen å ta på meg jobber, men jeg ville ikke hanskes med papirarbeidet og hodepinen ved å eie en bedrift igjen. Vel, det skjedde, og her er jeg med en fotobedrift.
Vi bruker informasjonskapsler for å analysere nettstedstrafikk og optimalisere nettstedsopplevelsen din. Ved å godta vår bruk av informasjonskapsler vil dataene dine bli aggregert med alle andre brukerdata.